Tidens tann tærer...

Dette gamle gårdsbruket fanget min oppmerksomhet for noen år siden. Etter å ha passert det med bil X antall ganger og formelig kjent historiesuset ruske i oss, bestemte vi oss en dag for å stanse. Det er noe forbudt over det å kikke igjennom andres vinduer, selv om stedet er (guds-)forlatt forlengst. Det ser ut til å ha vært et nokså staselig våningshus, som en gang skinte i solen i nymalt hvitt. Luften var full av vår og møkkalukt mens små, gledesfylte barnerop trillet over det velstelte gårdstunet ...eller kanskje ikke. Hesteskoen ved døren ser ihvertfall ut til å ha resignert og tømt all lykke ut. Den ytterdøren hadde forresten blitt en fin dekorasjon pusset opp og montert på en husvegg (les: min husvegg).

Jeg synes det er utrolig spennende med gamle bygninger og jeg har en spesiell forkjærlighet for gamle gårdsbruk. Tenk hvor mange skatter som kan skjule seg bak disse veggene! Min vindus-spionasje avslørte innrammede fotografier, antikke senger og annet knask som skammet seg under tepper av støv og gammel skitt. Lurer på hvem som har bodd her? Siden vi ikke var bedt inn (og døren dessuten var låst), holdt vi oss pent på utsiden. Det er gjerne like greit, for huset ser ut til å kunne rase sammen i et rabalder hvert øyeblikk nå, og sammen med det minnene om de livene som en gang har blitt levd her...

Ha en Flott Helg videre!

XXX