

Dette gamle gårdsbruket fanget min oppmerksomhet for noen år siden. Etter å ha passert det med bil X antall ganger og formelig kjent historiesuset ruske i oss, bestemte vi oss en dag for å stanse. Det er noe forbudt over det å kikke igjennom andres vinduer, selv om stedet er (guds-)forlatt forlengst. Det ser ut til å ha vært et nokså staselig våningshus, som en gang skinte i solen i nymalt hvitt. Luften var full av vår og møkkalukt mens små, gledesfylte barnerop trillet over det velstelte gårdstunet ...eller kanskje ikke. Hesteskoen ved døren ser ihvertfall ut til å ha resignert og tømt all lykke ut. Den ytterdøren hadde forresten blitt en fin dekorasjon pusset opp og montert på en husvegg (les: min husvegg).











































